Onkel ærlige bab!

I dag, på tur til jobb, fant jeg et bankkort på plenen ved Singsaker studenthjem. Jeg plukket det opp, og stod noen minutter og tenkte meg om. "Hva gjør du nå Bab?", tenkte jeg til meg selv. Skulle jeg legge det et sted der det var godt synlig? Skulle jeg la det ligge der i graset? Skulle jeg ta det med meg, og hvis jeg gjorde det, skulle jeg da finne eieren? Handle på internett? Eller skulle jeg sende det inn til Visa Norge for den dusøren som utloves på baksiden? Tankefull vandret jeg videre mot gløs mens jeg stappet kortet i min sikre lomme og dro igjen glidelåsen. Hvor stor var denne dusøren? Hvor mye ville det koste i porto å sende et kredittkort til Visa Norge? Og burde jeg kanskje i såfall sende det rekommandert? Hva med hun som hadde mistet kortet sitt? Hadde hun vært full i går? Sov hun enda av seg rusen, og kom snart til å våkne opp til en tilværelse uten kredittkort, men med tømmermenn? Det kunne vel ikke være tvil om at hun kom til å savne kortet sitt, det virket svært usannsynlig at hun hadde kastet det fra seg med vilje. Hva får man for et kredittkortnummer dersom man selger det på internett til slemminger? Slike tanker, og mange flere, virvlet rundt i hodet mitt denne tåketunge vårmorgenen.

Jeg kan glede dere alle med at ærligheten seiret: jeg fant navnet på studinen som hadde mistet kredittkortet sitt (det stod forsyne meg å lese på kortet), og vha. gule sider fant jeg telefonnummeret hennes også.

Den unge studinen oppsøkte meg på min arbeidsplass, og fikk overlevert kortet etter å ha svart korrekt på spørsmålet om hennes fødselsdag. Hun spurte meg om jeg skulle ha noe for det, men jeg trakk på skuldrene og svarte kjekt: "Nei selvfølgelig ikke, dette var da det minste jeg kunne gjort". Hun protesterte litt forsiktig, og gav utrykk for at noe måtte jeg da ha for strevet. "Jeg gjorde bare det enhver annen gentleman ville gjort i samme situasjon", svarte jeg ydmykt. Hun smilte lettet, hun var jo bare en fattig studine, og hadde nok ikke råd til å sløse bort penger på finnerlønn til ærlige stipendiater. Likefult følte jeg at hun mente jeg fortjente en påskjønnelse. Etter litt romstering i lommene sine dro hun fram en pakke sukkerfri tyggeegummi, og sa med latter i stemmen:"Du kan ihvertfall få en pakke 'tyggis'!".

Og slik gikk det til at Bab kunne returnere til sitt kontor med en pakke tyggegummi som lovte å gjøre tennene hans like lysende hvite som hans sammvittighet.