Monday, September 22, 2008

En nekrolog over den milde årstid

I dag er en av årets symbolsk tyngste dager: Høstjevndøgn. Fra i dag av tilbringer solvognen det meste av tiden under horisonten, og vi er offisielt inne i vinterhalvåret. Bladene som har raslet og sust i sommerbrisen henger nå brune og døde på trærne, eller de har alt falt ned og trampes til kompost i rennesteinen. To gensere pluss jakke er snart påkrevd utendørsuniform, og vi må venne oss til å være våte, kalde og kronisk forkjølt. Rundt om i portrom og bakhaver står hagemøblene og regner bort og ruster med flakkende malingslag, som hundre tusen groteske monumenter av metall og regnskogtømmer over vår egen fortapelse. Som rotter fra et portugisisk slaveskip legger fuglene og pensjonistene kursen sørover, og forlater dette likhuset av et land, der kun de døde vandrer hvileløst i gatene..

3 comments:

Dr. Hall said...

Svært deprimerende lesning dette. Jeg blir sint når folk sier de gleder seg til vinteren. For øvrig ante jeg ikke at Bab var så poetisk av seg

M said...

Ennå kan vi troskyldig dypt trekke pusten, og med frisk luft fulle lungene - uten pinsel. Og vi kan gå til og fra vårt daglige virke i de av vår livsgivende krafts opplyste gater. Men bladenes falmende farger bærer bud om en tid som vil komme. Den gåtefulle vil igjen ubønnhørlig stramme grepet om vårt nordboerland, og innhylle våre arme liv i et mørkets og kuldens slør, hvor kun de sterkeste kan ha håp om å klare seg.

dr_bab said...

Svein: Å glede seg til vinteren er som å glede seg til en tannlegetime.