Mange av bloggerne kjenner til min vannpipe, kanskje fra tiden på Stavne stasjon, der jeg likte å ta en blås både til hverdags og fest. Siden april i fjor har vannpipen vært forvist til min balkong, man kan ikke røyke i moderne borettslag. Jeg hadde mange gode stunder der i fjor sommer med en tekopp, en bok, og min kjære vannpipe. Siden høsten kom har det ikke fristet på samme måte å sitte utendørs, så det er lenge siden pipen og jeg har kost oss sammen. I dag fant jeg til min store forferdelse ut at vannet i glasskolben har frosset til under vinterens sprengkulde. Med det resultat at den blå glasskolben sprakk. Jeg er nå i dyp sorg. La meg få gråte ut i disse ord:
O Pipe! Din avslappende ruseffekt, hvem virker den på?
O Pipe! Den stemning du bragte - er den for alltid tapt?
O Pipe! Ditt kameratskap, din elskov, hvor finnes det nå?
O Pipe! O Pipe! O pipe!
O Pipe! Hvor er nå ditt grumsete vann?
O Pipe! Hvor ruver nå din jordbærrøk?
O Pipe! Hvor må jeg starte mitt søk?
O Pipe! O Pipe! O Pipe!
O Pipe! Hvordan skal det nå gå med din venn?
O Pipe! Hvor skal hans sjel finne solen?
O Pipe! Til den dagen vi møtes igjen!
O Pipe! O Pipe! O Pipe!
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
2 comments:
Dette er nesten flaut å innrømme, men jeg ble dypt rørt over ditt epos. Du får fram både de gode minnene over tiden dere hadde sammen, lengselsen etter de gode stundene, men vakrest av alt er kanskje strofen til slutt: Vissheten om at dere en gang vil møtes igjen.
Jeg kondulerer så meget med ditt tap.
La meg nevne at jeg har vannpipetobakk tiltenkt bab liggende hos meg.
Post a Comment