I går var jeg og trente på Gløshaugen Idrettsbygg med d'herrer Egil og Dag. Dag var forøvrig noe forsinket til treningen, som skulle starte etter endt arbeidstid klokken 15.00. (Ansatte ved NT-fakultetet har arbeidstid 0800-1500 fra 1. mai til 1. september)
Mot slutten av en variert treningsøkt som omfattet alle muskelgrupper, trente vi med en ryggmaskin. Den maksimale motstand på denne maskinen er 75kg. Egil brukte ryggen sin til å løfte 75kg i tre sett à ti repetisjoner mens jeg så på. Maskinen har ikke flere utfordringer å gi ham. Vil Egils ryggtrening nå stagnere?
La meg avslutningsvis nevne at Egil dusjet på idrettsbygget, mens jeg gikk hjem og dusjet på mitt bad. Dag hadde tatt det veldig med ro pga nylig sygdom, og trengte slettes ingen dusj.
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
7 comments:
E har trent godt og mye i flere år nå, og det begynner å gi resultater.
Forleden syklet vi opp til skistua. Han fikk tidlig en ganske betydelig ledelse da jeg to ganger tapte mye tid ved trafikklys. Jeg regnet det likevel som sannsynlig at jeg relativt hurtig ville ta han igjen på min raskere sykkel. Jeg syklet jevnt og trutt, men så ikke snurten av egil før vi begynte å nærme oss toppen, og jammen holdt han ikke unna helt til topps.
Da vi hadde syklet nesten helt ned igjen bremset han plutselig opp. Jeg ble forbauset, og lurte på hva som skjedde. Skal vi ikke sykle opp en gang til, spurte E. Økten er for kort, jeg vil gjerne føre en lengre økt i min treningsdagbok, utdypet han.
Jeg forundrer meg over at Egil virker å være i særs god form når det strengt tatt ikke er nødvendig å være i form, og vise verca. Selv hadde jeg min første treningstur siden Birkebeineren, hvor jeg forøvrig var i kjempeform, nå på mandag. Treningsutstyret var for anledningen sykkel, type terreng, og økten varte i ca 1,24 timer. Det var meget spennende for undertegnede da jeg ble angrepet av et illsint knebetennelsevirusdrit i fjor, og hadde inntil mandag hatt et sykkelsølibat på hele 6 mnd, som Lars på Aktivklinikken på Lillehammer anbefalte. Gledelig følte jeg ingen smerte i kneet under økten, smerten var heller i lungene som resultat av anstrengelsene med å holde følge med sykkelivrige ansatte på Bullshit og Kajakk. Om kneet er friskt er det dermed duket for diverse terrengritt i sommer, ispedd et gateløp kanskje??
I morgen 0730 er det forresten klart for å sesongdebutere i kajakk, skal rekke en liten runde rundt Bygdøy før jobbplikten iverksettes, og bruken av mitt nye medlemsskap i Oslo Kajakklubb kan ta fatt. :)
Jeg minnes første gang jeg trente styrke med E. Det må vel være minst 5 år siden nå. Vi var den gang en gjeng som ofte trente sammen på Dragvoll, og en dag bestemte E seg for å bli med. Hyggelig, tenkte vi alle sammen.
Der sagdes, at Egils sind med et
fikk alvor fra denne stund.
Han trelled og sled og blev aldri trætt
af at trene seg stor og sund.
Han hvidned om kinden, det lo om hans mund,
lig et smil, der omsider får magt.
Og Egil stod støttet til benkens skaft,
så rank som i ungdommens år;
hans øjne brandt med ubendig kraft,
for vinden flommed hans hår.
Han ånded, som løst fra et fængsels hvælv,
hans stemme lød trygg og sedat:
"Nu er Egil Fjeldberg igen sig selv.
Indtil nu gik mit blod som en stenet elv;
for jeg måtte - jeg måtte ha'e mat!"
Slig var han på trening for første gang,
han trengte s'gu ingen pisk.
Hans hår var tynt, men han lo og sang
og var som en ungdom frisk.
Vakkert M, dette fikk meg til å tenke på mitt første møte med Egil, det var nok også i forbindelse med mat.. Hva med å opprette en poesiblogg? jeg er jo riktig så poetisk selv av og til, jo, det skal vi faen meg ha!
Faan da. Jeg har ikke trent på 3 måneder, pga helvetes mye jobb.
Vakkert, M, vakkert.
Poeng til Martin for den vakreste bloggkommentaren jeg har lest.
Post a Comment